Inspirasjonen til å male et landskap i den abstraherende sjangeren oppstår gjennom fortløpende observasjoner og studier av stadig skiftende naturforhold på forskjellige tidspunkter gjennom døgnet og gjennom året. 

Utviklingen av et uttrykksfylt landskapsmaleri omfatter elementer av gjenkjennelse.  Men landskapene blir også grundig tolket av underbevisstheten, av fantasien og forestillingene, noe som kommer til uttrykk gjennom metoder for komposisjon, skygger, farger og tekstur. Og vi blir et vitne til abstraksjonen av naturens iboende egenskaper. Den faktiske naturen behandles av intellektet og følelsene, og blir gradvis til et fortolket i uttrykk som bryter rammene for en fantasiløs fotografisk gjengivelse.   

Fenomenet abstrahert landskap er at det likevel er gjenkjennelig i mer realistisk forstand. Her anerkjenner vi at virkeligheten formes i vår indre verden, av vår ånd og i forståelsen av landskapet slik vi opplever det er en fortolket avbildning. Dermed blir det mest abstrakte landskapsmaleriet gjenkjennelig. 

Og der ligger både paradokset og attraksjonen.